 Etter å ha danset på Stord, Fitjard, Haugesund, ett
busskiftet i Bergen, enda et busskiftet til en kjempe koselig bussjåfør, han
ville gjerne bli sponsor til prosjektet. Han skulle ta oss det siste stykket
til båten, båten over hardangerfjorden, over til Jondal.   Jondal er nærmeste
tettsted til Folgefonna.
Vi gikk av båten å hadde fått beskjed av Pål Bengtsen som
driver Folgefonna Campen, om å vente på en kar som skulle komme å hente oss.
Det er pga Pål og Øyvind Sollesnes vi er her, Øyvind
arrangerer hvert andre år Jondal
ungdomsfestival, en rusfri festival for de på 14 år og oppover. Jeg har skrevet
med de begge om å danse både på Folgefonna Campen og på ungdomsfestivalen.
Det kom en halvstresset og engelsktalende kar i en mercedes
med tillhenger og uten innmat i bakdørene for å hentet oss, dette var Derek,
Folgefonna campens dagelige leder, Pål eide hele campen og Derek var dagelig
leder. Han er polsk og Påls aller nærmeste hjelper. Vi kunne velge om vi ville
dra rett på huset vi skal sove i eller om vi bare ville kaste inn bagasjen og
bli med opp på campen å spise litt. Vi valgte det andre, Derek var
stresset.....vi skynte oss, men ikke uhyggelig stresset, det var bare det at
mye skulle bli gjort på veldig kort tid. Jeg kjente meg straks igjen, det gjorde
vi alle og skyndte oss ned i huset, kastet bagasjen inn og løp opp til bilen
igjen. Huset var gammelt, men det var det eneste vi klarte å observere før vi
satt i bilen igjen, på vei til mat og campen.
  Folgefonna campen er en 3 ukers camp for ungdom. Akkuratt nå
var det 120 ungdom mellom 12 og 17 år som var på snowboard camp i en uke, fra
mandag til lørdag. Dessuten var det 20 instruktører i ski og snowboard samt
personell til matlaging.
Disse 20 har fordelt ansvar for hvert sitt hus med ungdom og
Derek har ansvar for alle de igjen.
Jeg skjønner at Derek er stresset, da vi kom i nærheten av Camp området
møter vi en gutt, en gutt med et brannslokningsapparat i hånda, Derek stopper å
spør hva som skjer, gutten har litt problemer med å fortelle til Derek på
engelsk hva han skal bruke apparatet til. Men har får sagt hvor han har fått
det fra og hvilket hus det skal i.
Jeg husker da jeg for første gang fant ut hvordan et
brannslokningsapparat virker, hjemme på den blå lilledoen, der sto apparatet og
skrek til meg mens jeg satt på do og gjorde det som tar lengst tid, det skrek;
"Prøøøøv meg davel, jeg vet
du har lyst", fristelsen ble for stor og jeg endte opp å hoppet ut av den
blå lilledoen med buksa på knærne og hele brannslokningsapparatet i en hvit
røyksky som bekledde gangen, kjøkkenet,
halve stua og yttergangen.
Derek sluttet å stresse gutten, men kastet seg på telefonen
i det vi kjørte over elven inn på selve campområdet. Det brenner iallefall
ikke.... Nede på Campen var det enhver tennårings paradis; 10
Trampoliner inntill hverandre, 3 skate ramper, en stor lavo i midten av campen,
en line, en hel brakke med 4 X-boxer, et telt fullt av tver og 5 Nintendo Wiii,
et biljardbord og Chilliburger med pommesfrits til kveldsmat. De myldret av
ungdommer fra som sagt 12 til 17 år, og nesten alle som jobbet der snakket
engelsk. Som sagt enhver tennårings paradis.
Etter vi hadde fått i oss litt mat klarte ikke gutta å
motstå fristelsen for å danse litt på den ene rampen, det samlet seg straks en
hel gjeng for å se på og det som bare skulle være en liten trening ble til et
show til alles glede. Gutta elsker å danse når folk nyter å se på.   Neste dag var det frokost på teltet, Pål hadde instruert i
hvordan han ville ha dette, med ett stearinlys på bordet med rolig behagelig
musikk. Eggerøre, bønner, frukt, knekkebrød, brød, juice og vann med appelsin
biter i. Pål har drevet campen i 13 år nå og han vet hvordan han vil ha det.
Vi tok den lokale bussen opp på fjellet sammen med de siste
instruktørene som ikke hadde fått plass i campens egen buss, Pål hadde sørget
for at vi fikk leie snowboard på skianlegget og selvfølgelig ett dagspass hver.
Gutta skulle stå snowboard for første gang. 
Edimar var mer nervøs enn Adailton. Adailton er jo en habil
skateboarder og har surfet mye før, det har ikke Edimar.
Jeg var også litt nervøs, jeg husker godt den første gangen
jeg skulle opp fjellet med skiheisen av typen t-krok, med snowboard på beina,
det var ikke verdens enkleste manøver og det tok mange fall til før jeg endelig
kom meg på toppen. Adailton hadde ikke så mye tålmodighet så han for avgårde
før jeg fikk instruert han, det resulterte til at t-kroken ikke havnet mellom
beina hans men han ble stående å holde i den, i det øyeblikket det gikk oppover
falt han, da han kom tilbake til utgangspunktet fikk jeg fortalt han hvordan
det gjøres og vips sto han rett opp uten problemer. Edimar også, han sto sammen
med meg og holdt balansen perfekt helt opp. 
Vel oppe gjorde utsikten over fjellkjedene langs
hardangerfjorden oss målløse et øyeblikk før vi festet den bakerste bindingen
på brettet og satt utfor. Adailton trengte ikke hjelp, han hadde tross alt
kjørt longboard i mange år, så han brukte rett-frem-fall metoden.  Det betyr at
han falt endel ganger nedover løypa men snøen var så bløt og fin at han skadet
seg ikke.
Edimar derimot tok det noe roligere, jeg prøvde å instruere
han i å svinge og etter andre turen klarte han å svinge lett den ene veien.
Alt i alt en fantastisk opplevelse, Folgefonna har noen
løyper med slalom porter, én slakk å fin bakke og en snowboard park som nok
engang fikk meg til å tenke på enhver ungdoms paradis, når jeg sier dette er
det vel mer fordi når jeg var ungdom fantes det ikke slike parker, når jeg
begynte å slå snowboard i en alder av 13 år fantes det ikke et eneste hopp
engang. Jeg skulle ønske jeg var ungdom nå jeg, men det er bare fordi de fine
snowboard parkene og altfor morsomme trampolinene som finnes for ungdom nå til
dags.   Vi haiket med hver vår bil ned til huset igjen på
ettermiddagen, tok oss en dusj og
en lur før vi dro å spise middag på campen, det var meningen at vi skulle ha
danse show men det begynte å regne og gjorde det umulig ute på skate
rampene. Etter mye om og men fant
vi noen treplank til rampene, tok de inn i et telt og hadde istedenfor en
breakdans time med ti av ungdommene. Både Adailton og Edimar deltok og det
viste seg å være en kjempe suksess, ungdommene elsket det.   Neste dag hvilte vi, utrolig nok, det har ikke blitt mye
hvile etter at vi kom til Norge, så siden Audun som var skiinstruktør og bodde
i det gamle fine huset med oss hadde tatt med seg mat hjem, sto vi ikke opp
tidlig for å få med oss frokosten.
Jeg derimot dro opp for å prøve å finne internett, det var
en slitsom arbeidsøkt og jeg endte med å havne inne hos en veldig fin dame i et
flott hus ovenfor campen slik at jeg fikk lagt ut forrige blogg om turen til
Stavanger.  Audun og gutta, Audun er i slektet til Harald Hårfagre og er det nærmeste gutta har sett en ekte viking. Nå var det allerede blitt fredag og ungdommene skulle hjem
neste dag, så etter middagen holdt
vi et kjempe show til alles glede.
Jeff, en av instruktørene som var med på kurset på torsdag
har vært snowboardlærer i 10 år. Så på lørdag fikk Adailton en profesjonell
leksjon i snowboarding, vi kom litt seint opp på fjellet så Edimar og jeg fikk
oss slalomski, alle snowboardene var utleid.
Dette var noe Edimar mestret enda bedre enn snowboard, og
etter bare et par turer svingte han og sto nedover bakken med tilsynelatende
full kontroll. Noen ganger delte skiene seg og han havnet i finulige posisjoner
men det viktigste av alt det var gøy. Kjempe gøy, Adailton raste nok engang
forbi med Jeff i hælene han svingte og koste seg i det nydelige været som hadde
gått fra regn til strålende solskinn.
Dette er nok en opplevelse de alldri vil glemme.  
Lørdag kjørte vi på Coop i Jondal og kjøpte oss noen
laksefileer og en engangsgrill før vi dro opp i huset igjen og grillet og koste
oss ved vannet utenfor huset.   Litt senere fikk vi med oss Datarock og "Erik og
Kriss" på Jondal ungdomsfestival før vi ble kjørt opp i huset igjen av en
veldig søt jente som jobbet på festivalen. Hun var like gammel som Adailton og
en veldig blid og hyggelig jente.
   
På søndag pakket vi alle tingene våre og ble hentet av
Øyvind, vi hadde tidenes show på festivalen klokken halv ett. Det beste gulvet
vi har danset på og de mest hyggelige menneskene. Vi delte ut foldere og mange ville
bli med å sponse prosjektet.
Vi fikk låne bilen til Øyvind og tok turen opp på fjellet
igjen etter en fantastisk middag som var gjordt klart til oss etter showet,
biff med waldorfsalat, naturris og nydelig fesk salat. De tullet ikke med
backstage og maten til artistene på Jondal ungdomsfestival, tror t.o.m Roskilde
ikke kan måle seg med hvor proffe disse var.   På fjellet slappet vi av, nøt utsikten og på vei tilbake dro
vi innom Derek for å si hade til han på campen.  Han åpnet butikken og gav oss
en caps og noen t-skjorter som takk og vi dro ned til Jondal og slappet av på
kaia før vi skulle danse på What snowboardcap klokken åtte.
Dit kom også Pål og Øyvind filmet showet vårt. 
Det var alt i alt en fantastisk opplevelse for oss alle,
norsk natur på sitt beste og bygdefolk er det koseligste man kan omgåes i
Norge.
Øyvind lot oss sove i hjemmet sitt før han kjørte oss
klokken seks om morgenen til Voss, det krevde en feirje og litt ventetid før vi
satt på toget tilbake til Oslo.
Jeg merket stresset med en gang vi begynte å nærme oss Oslo,
på Hønefoss måtte vi bytte til buss fordi Oslo S har bestemt seg for å
rehabilitere linjene eller noe og har liksågreit stengte hele togstasjonen.
Jeg rakk heldigvis tannlegetimen min hos Erik Svendsen, i mine øyne Norges beste tannlege, og
vi kom oss hjem til å vaske å pakke til neste tur som har avgang i dag.
Englene våre Mona og Edgar på Jessheim har stil bil til
disposisjon og Stig Mikkel har lånt oss teltet sitt. Nå er det sol og sommer og
gutta tripper rundt utålmodige til å dra til Arendal og Hove festivalen.
Der
skal vi danse og samle inn sponsorer og engangbeløp, men på Torsdag klokken 20:30 blir vi totalt utilgjengelige, da er det nemlig BIG BOI og vi kommer til å danse iblandt publikum iløpet av hele konserten.         |
 |
|||||||
 
|
|
 |
|||||
    |
|||||||
